I går var jeg på Det norske teatret og så Which Witch med bl.a. Heidi Gjermundsen Broch, Paul-Ottar Haga og Gjertrud Gynge. Nyoppsettingen hadde fått varierte kritikker, og jeg gikk til forestilling med stor spenning og litt nedjusterte forventninger.

Men for en forestilling! Ja, historien er ikke den største og kjærligheten vises i mye større grad enn selve hekseprosessen. I all minimalismen ble enkelte løsninger noget ribbet, og før stykket helt nådde klimaks var alt over.

Men skuespillerne! Fru Gjermundsen Broch er makaløs i rollen som Maria Vittoria, jeg tør påstå langt bedre enn Benedicte Adrian var i sin tid (sett med mine glemske øyne – jeg så aldri selve stykket live den gangen, men opptak fra forestillingen har jeg sett på TV-skjermen, og selv om det dermed ikke er sammenlignbart i rettferdighetens navn, så kan stykkene til en viss grad settes opp mot hverandre). Gjertrud Gynge passet glimrende som Anna Regina, og Haga, som jeg trodde ville være malplassert som biskopen, klarte i alle fall å overbevise meg.

Men sangen! Men musikken! At all tekst er oversatt til nynorsk er litt svimeslående aller først, og flere ganger undres jeg om det egentlig var vellykket. Men som alltid – jeg slår mer enn gjerne et slag for nynorsken, og i hindsight må jeg jo bare si: Hva ellers kunne det ha vært? Musikken løfter teksten, og språket løfter musikken. Godt hjulpet av sangstemmene til i særskilthet Heidi Gjermundsen Broch.

PS! Før forestilling inntok vi en bedre (og for noen også sterk) middag på New Orleans (må ikke forveksles med det mer kjente orkanrammede stedet i Amerika). Enkelte av oss skal (snarlig!) tilbake for å spise stedets mest fristende, men ennå ikke utprøvd av undertegnede, dessert. Chocolate Crunch. Yum.