Comments (2) I Sulvistan er man litt opptatt med både salg av leilighet og en over gjennomsnittet hektisk periode på jobben, så blogging er det rett og slett ikke tid til. Ikke noe annet heller, for den saks skyld. Hadde man hatt noen poster ferdigprodusert, kunne man bare trykket Publish med ujevne mellomrom, men nå er det ingenting å ta av. Jeg kommer sterkere tilbake om kun kort tid!
Eller de store dagene, om man kan si det slik. (Det er visst mange store dager i vente.) Noen jobber med papirarbeid (undertegnede), noen snekrer og pusser opp (mannen), noen demonterer møbler (sønn) og ingen tenker særlig mye på at det er 17. mai i morgen. Regnet høljer ned ute, så det kan jo få frem ett og annet 17. mai-minne hos meg, men ellers er det lite som minner om 17. mai. Men, i mange timer i morgen skal oppussing og jobb få ta seg en hvil, og vi skal kose oss i finklær (bunad og dress hvis skjorter strykes i kveld) med barnetog, pølser, brus, sodd (bøtte er innkjøpt og skal straks ut av fryseren), ispinner og pavlova (innkjøpt / skal lages – jordær, kremfløte og blåbær står klar i kjøleskapet). Det blir et lite familieselskap, men ellers er ikke planene mange. Det skal bli godt!
PS! Blomstene og litt annen pynt kan spre litt feststemning, og når vi går inn for det, klarer vi fint å late som at hjemmet er strøkent og pappeskefri for anledningen! Og nei, det bittelille selskapet skal ikke holdes her. (Vi tror ikke alle har vår evne til å visualisere ting vekk.)
Fridager er de beste dagene, synes jeg. Ikke fordi jeg mistrives på jobben eller noe, men fordi jeg faktisk har tid til å spise en ordentlig frokost da. På vanlige hverdager ser frokostvanene omtrent slik ut: Mandag: Frokost når det passer meg. Tirsdag: Et kvart knekkebrød uten pålegg spist mens jeg går for å låse opp sykkelen. Om jeg er heldig. Second breakfast (eller første, avhengig av om jeg fikk spist den knekkebrødbiten) er ca i 11.30-12-tiden. Onsdag spiser jeg frokost ca. 10, og torsdag og fredag ca 09.00. Frokosten består oftest av knekkebrød med ost eller leverpostei, en flaske vann og kaffe fra automat. Noen ganger skeier jeg ut med noen skiver brød. En gang denne uken og en gang forrige uke tok jeg helt av, og kjøpte et pizzastykke og Cola Zero i kantina den dagen jeg spiser frokost i 12-tiden.
Alt dette er årsaken til at jeg liker fridagene så godt. Jeg kan stå opp 7 eller jeg kan stå opp 9, og uansett vet jeg at jeg kan ta morgentimene med ro; jeg behøver ikke kaste på meg klær og jeg behøver ikke feste sykkellåsen om livet før jeg har fått søvnen ut av øynene. Jeg misunner dem som ikke fungerer før de har fått seg en kopp kaffe og lest avisa ved kjøkkenbordet hjemme om morgenen; de klarer å stå opp i god nok tid til å rekke alt dette. Jeg lar vekkerklokken slumre en eller to ganger, og leser definitivt ikke avisen ved kjøkkenbordet om morgenen.
Det kan jeg imidlertid gjøre i helgene. Jeg presser en kanne kaffe, dekker frokostbord, varmer rundstykker eller steker scones, spiser brødskiver eller noe annet brødboks eller fryser kan friste med; jeg koker meg to egg (og ett til mannen og ett til det eldste barnet og ett eller to til det yngste, siden hun slekter på mor og mormor og elsker egg). Mannen henter avisen, og så sitter vi der hver fridagsmorgen, drikker kaffe og juice og spiser egg og brunost og syltetøy og skinkepålegg, og forbereder oss i ro og mak på en ny dag.
I dag var en slik dag. I morgen er en slik dag. Lørdag og søndag er slike dager. Mandag er en slik dag. Life is good. <3
Her er frokostidyll i form av rundstykke med skiver av jordbær og banan, og litt basilikum. God natt – nå skal jeg legge meg slik at jeg rekker stå opp til en god frokost i morgen!
Det jeg misliker mest, tror jeg, er å jobbe overtid, og å flytte (med alt det det innebærer). Nå skjer begge disse tingene på en gang, og da kan dere selv tenke dere hvor blid og fornøyd jeg er. Dette er utsikten min akkurat nå:
Jeg har en teori om at det tar tre år fra man flytter til man glemmer hvor forferdelig det var å gjøre det. Til sammenligning tar det ca. ett år å glemme hvor forferdelig det er å føde. Det sier bare litt om hvor ille jeg synes det er å flytte! Nå er det fire år siden sist jeg flyttet, og det har ennå ikke gått opp for meg hvor ille de neste månedene blir. Men når jeg ser meg omkring på alle flytteeskene som står her, på vei til å bli fylt opp av bøker, begynner det å demre …
Om litt tar jeg meg en løpetur; det gir energi til begge prosjektene! Ha en fin søndag, dere!
I dag var en av de dagene der det går i ett fra jeg går inn på jobb klokken 07.50 til jeg går ut 16.30. Jeg er forkjølet og tett og blir sliten bare jeg ser en trapp, men velger likevel å sykle til og fra jobb – det går faktisk raskere enn å reise kollektivt. Selv om jeg gruet meg til å sykle hjem, viste det seg at turen slett ikke var så ille; det er jo rene påskeværet ute! Så der syklet jeg da, mens jeg sang “Timmy, du er kongen, du e’ nummer ein!” (jupp! Jeg har den på hjernen, og der har den vært stuck i flere døgn!), og da jeg nærmet meg hjemmet, begynte jeg å titte meg rundt etter en bitteliten skigåer, ryktene ville nemlig ha det til at det var et miniskirenn rundt stueveggene våre.
Langt bak i bildet over kan man skimte en ørliten skiløper - med hjelper. Lange, tunge dager blir straks bedre av fine sykkelturer i strålende sol, og av varm gjensynsglede hos fremtidige OL-gullvinnere. Og det viste seg at ettermiddagsgledene ikke var over med dette: Jeg låste sykkelen inn i sykkelskur og hentet posten på veien inn. Der lå det en pakke! Til meg! JUHU! Jeg trodde jeg hadde latt det være en godt bevart hemmelighet at jeg ELSKER pakker!? Dobbel-JUHU! Jeg så hvem avsenderen var, og lurte på om det var en gjenglemt bursdagsgave eller noe (det er jo bare en uke siden bursdagsgaven kom fra samme avsender), men dvelte ikke lenger ved den tanken, og rev opp pakken i vill hast mens jeg bakset med sekker og barn og hansker og nøkler. (Tålmodighet er en dyd, har jeg hørt, men jeg vet ikke så mye om slikt.) Selvfølgelig burde jeg ha tatt bilder av pakken som lå inni pakken, samt hilsenen som fulgte med, men det hadde jeg ikke tid til. Jeg måtte samle sammen alt jeg hadde av tålmodighet for å i det hele tatt ta meg tid til å sette yttertøy og sko og barn på plass, og da det var gjort, tok jeg igjen opp den oransje emballasjen. Ja, for det var en oransje pose fra Cubus som var inni pakken jeg fikk, godt surret sammen slik at det ikke var bare-bare å ta seg en snikkikk. På lappen som var teipet på, sto det:
Hei! Da Cubus fikk inn denne, var det første “Supersnillesnuppa” (mitt anonymiserte kallenavn) tenkte: “Sulvis!” Vi ble veldig enige om at denne måtte du ha! Klem fra to trofaste blogglesere “Superdupersnuppa” og “Supersnillesnuppa” (mine anonymiserte kallenavn).
Er det rart jeg ble nysgjerrig? Jeg skjønte jo såpass at det var et klesplagg – kanskje en fin topp, pga. min iver når det gjelder garderobeblogging? Jeg så allerede for meg kveldens bloggpost, og skrev allerede de første linjene for meg selv i mentalbloggen. Nå var virkelig all tålmodighet borte, og jeg flerret opp det som gjensto av plast og papir, og jeg holdt overraskelsen opp foran meg, tittet, tittet en gang til, leste, og lo. Høyt. Og lenge. Og her er altså blogginnlegget, litt annerledes enn jeg først så for meg i hodet mitt, men likefullt et blogginnlegg. Dette er Sulvis i et nøtteskall. Cheers!
I dag hadde jeg egentlig ikke tenkt å blogge.
Jeg hadde en halvdårlig dag på jobben (noe som kommer som et lite sjokk når det skjer, for jeg er veldig glad i jobben min), og det var litt sånn at “alt som kan gå galt, går galt”. På vei fra jobb skulle jeg sykle innom Rimi for å handle, men hadde lagt igjen VISA-kort i vinterjakken hjemme. Og sånn var egentlig hele dagen. Men så kom jeg hjem, og den syke lille jenta var blitt så mye friskere, så vi trillet en tur til nærbutikken og fikk kjøpt inn ost og kjeks og Cola Zero, og hun var frisk, og jeg fikk laget bolledeig og salat og mannen dekket bordet og stekte kylling og jeg tok noen salatbilder og store slurker rødvin, og det var da jeg bestemte meg for at nå skal jeg jammen ikke blogge i kveld; jeg skal slappe av og se på TV og sløve og strikke og lese bok.
Og så sjekket jeg mail. Og jeg så at det hadde vært forholdsvis mange innom bloggen i dag, og nysgjerrigheten vokste, og jeg tenkte “hvem er dere?” – så mens jeg henger på kjøkkenet for å ta ut enda flere perfekte boller til morgendagens dugnad, skriver jeg dette blogginnlegget, hører på denne sangen
og lurer på hvem dere er. Og med det ønsker jeg en riktig god helg, og oppfordrer dere til å legge igjen en kommentar til meg på en dag som startet superkjipt og sluttet superfint. 
*
*
*
*
*
*
*
*
*
*
*
*
*
*
*
Julaften nærmer seg, og innleggene i Sulvistan blir bare kortere og kortere. I dag er siste arbeidsdag før jul, og jammen avsluttes den allerede etter lunsj også. (Det henger likevel arbeid over skuldrene på meg, og jobb-PC må bli med hjem i jula i år.)
I Sulvistan baker man hver kveld, virker det som. Målet for dagen i dag er et kunstverk av typen vi ser på bildet. Ha en fin pepperkakehusellerhvaderenåskalgjøre-dag!
I kveld har jeg i hovedsak gjort tre ting:
1. Jobbet.
2. Klaget.
3. Hengt foran PC-skjermen.
Nå skal jeg gjøre noe langt hyggeligere: Kose meg i en adventspyntet stue, uten skjerm, klaging eller jobb.
Dette har egentlig vært en litt kjedelig kveld, og når jeg sier at det første og siste bildet kanskje illustrerer det mest spenstige ved kvelden, forstår du kanskje hvorfor.
Igjen dette kveldsarbeidet, serru … Ettermiddagen og kvelden har bestått av dette, more or less:
- Hjem fra jobb, tine kyllingfileter, lage kyllingwok med karri og hvitløk.
- Bade minstebarnet, være tilstede for størstebarna.
- Spise halvgrove vafler som mellomstebarnet bestemte seg for å lage. ( <3 )
- Være lekseassistent samtidig som jeg syslet meg egne jobboppgaver ved kjøkkenbenken.
- Høre på P3s Juntafil i bakgrunnen, siden de eldste spilte musikk fra radio på full guffe (og dermed fikk jeg en viss sang på hjernen, som før nevnt).
- Forflytte seg fra kjøkken til stue da de eldste trakk seg tilbake, og fortsette med jobb helt til nå. Da gjorde det godt med et glass rødt, servert av Den Beste Mannen.
Nå: Sove. Zzzz.
PS! Jeg er med i konkurranse hos Huset på Planen. Dere behøver jo ikke være med, for det forminsker jo mine vinnersjanser. Husk forresten også at jeg lodder ut boken Høytleseren. 
Og sånn kom hun gående.
Lurer du på hvorfor? Sykkellåsen rundt midjen, sporty klær, sykkelhjelmen hengende på styret, trillende på – en sykkel? (Hun har trillet mange turer med diverse doninger, men sjelden tar hun sykkelen bare for å trille den ved siden av seg. Men jodda.)
Glad og fornøyd syklet hun, hun skulle til og med prøve å sykle utrooolig fort for å sykle hjem en ny rekord. Og så eksploderte det. Bakhjulet. Smellet hørtes langt og det var høylytt og – ja, eksplosivt. Hadde hun lurt på hva som skjedde, kunne man samtidig spurt om hun ville ha hjernen sin sjekket, så åpenbart var det. Så da sto hun der, da. Med punktert bakhjul.
Bannet hun? Ja. Flere ganger? Huff, ja. Ringte hun mannen for å høre om han hadde kommet seg hjem ennå? Ja. (Og han laget middag, siden hun hadde sendt SMS og sagt at “nå drar jeg!”.) Så da bannet hun litt til, inni seg, og litt utenpå, og begynte å trille hjemover. Men det var fint vær, det ska’n ha! (Hvem? Skjebnen?)
(Det viste seg å være en stor flenge i dekket, og nå har vinterhjulene kommet på. Hepp!)
Etter litt barnesykdom og lange og hektiske arbeidsdager etter en helg som var over for fort, er resten av dagen spikret i Sulvistan:
… jeg og mannen skal løpe motbakkeløp i morgen! Vi meldte oss på av ren impuls i går, og jeg gleder meg veldig. (Ja, bare se! Jeg kan være impulsiv!) I kveld skal jeg kose meg med pasta bolognese og etterpå legge meg strak ut på sofaen som et slakt og se en film, før jeg velter meg over i sengen senere i kveld. Den første fulle arbeidsuken etter en la-ang permisjon er over, og det merkes. ; )
Ha en fin kveld, folkens!
(Yup, jeg skryter av det dagen før, ettersom jeg sikkert er altfor sliten til å kunne gjøre det etterpå. Haha. Jeg aner nemlig ikke helt hva jeg går til.)
Ja! Endelig fant jeg en flott bukse! Den kan jeg både ha på jobb og på byen og i uformelt selskap. Yay! (I tillegg er det en fin vest som passer til, dobbellykke!)
Garderoben
| 
dressbukse, jobb, klær, Mango, vest
I dag tenkte jeg kjøpe nye jobbklær. Det var ikke enkelt; jeg fant visst helst klær som dette:
Jeg tror de fleste på mitt arbeidssted ville sett litt rart på meg om jeg kom på jobb i denne kjolen. Men den har fine detaljer, da! (Det skal den ha.)
men godt er det.
Jeg har jo ikke lagt skjul på at jeg er svært fornøyd med arbeidsplass og kolleger der, og en ekstra bonus er at det til og med er akseptert å spise makrell i tomat til lunsj.
Som takk for velviljen, passer jeg på å ikke spise det hver dag. Give and take. Men godt er det. Makrell i tomat, altså. Dog ikke den på tube.
Serien “Jobber jeg ikke kunne hatt” starter i dag. Værsågod!
Ikke spes bra jobba
Latterkrampe før man kommer til poenget
Er det noe du ikke kunne vært?
Jobbhverdagen kaller, i alle fall for en stund. Hvordan er det mulig at 5 måneder kan gå så fort?
Frem med jobbantrekket, sykkel og hjelm, jobb-pc og rødpenn.
Ikke mer lek og moro på en stund. I alle fall to uker.
Den første personen jeg møtte på jobb var ei jeg tok PPU sammen med, det var veldig fint; vi hadde ikke noe særlig kontakt på PPU, men hun var et kjent fjes, og like fersk som meg, faktisk mer fersk, ettersom jeg var innom skolen i forrige uke. Hun hadde også hatt tlf-intervju, og var inne på skolen for første gang i dag. Jeg følte meg likevel ikke som en veteran. He he.
Skal Sulvis kjøre igang enda en Ett foto i timen-runde?
Total Voters: 8
Loading ...Panorama theme by Themocracy
