Idag fant min lille sønn en sånn liten mynt man kan putte på handlevogner, i stedet for å benytte en tikroning. Jeg foreslo at tante kunne få den, siden hun hadde så lyst på en sånn. Men nei, den ville han ha selv: “Det er lykkemynten min”, sa han, og fant et strikk som han festet den med. Han var svært fornøyd.
På tur hjem i bil stoppet vi for fotgjenger og ble brått og brutalt påkjørt bakfra av en bil som ikke merket at vi hadde stoppet. For å gjøre en lang historie mye kortere, så klaget lillegutt over smerter i hodet, politiet ble oppringt, og de kom sammen med ambulanse, sirenene på og blålysene gikk rundt og rundt. Jeg sto storøyd og så på, og lurte på om det var litt overilt, han var tross alt i fin form, sånn egentlig. De undersøkte og avhørte, sønn fikk nakkekrage og jeg fortalte min versjon av hendelsen. Sønn dro til sykehus i ambulanse, jeg fikk ordnet barnevakt til eldstemann og dro etter i min bil. Tre timer og 5 røntgenbilder senere kom vi hjem, alt er vel, men jeg er bekymret for om det kan dukke opp senskader. Legen sa at sjansene heldigvis er små! For en dag! Og jeg som egentlig bare skulle forlate sykesofaen et par timer for å være med på et seminar på skolen?!

Og min lille sønn, hva sa han da alt var vel over?
“Mamma, jeg syns ikke det var så veldig bra en lykkemynt jeg fant likevel!”