Jeg har ett problem, og det er at jeg veldig lett knytter meg til ting. Var det noen som sa materialist? Resultatet er overfylte skap, og det enkelte vil kalle rot. Jeg kaller det hjemmekoselig og affeksjon. De siste par årene har dog Sulvis gått til aksjon og kvittet seg med mengder av kjøkkenutstyr, pyntegjenstander osv., og regelen om at “for hver nye gjenstand som kommer i hus, må en gammel forsvinne” er innført.
Når man har bodd på hybel fra man gikk på videregående, og har møblert et hjem etter arv- og gavemetoden, da sier det seg selv at man ikke bor i en Living-katalog, eller en stue som klippet ut av Maison. Sakte, men sikkert går man mot en mer ensartet tilværelse, men det har tatt og tar fremdeles tid.

I kjøkkenskapet er det bare krus som til en viss grad har overlevd. Ganske nylig har jeg bestemt meg for å samle på Con Gusto, og jeg har fremdeles bare to krus i serien. Resten av krusene i skapet er Disney-krus, navnekrus, pwnage-krus, Diddl-krus og, ja, dere skjønner tegningen. I tillegg har jeg hatt et sett med blå krus (og eggeglass) fra -nille, og da jeg hadde opptelling i dag, fant jeg seks krus og fire eggeglass.

I skrivende stund er det dog ingen blå krus i skapet, for regelen om å fjerne elementer hvis nye (tilsvarende) kommer til, den holdes i hevd. De blå krusene skal til brukthandelen, og det oransje kruset skal til kontoret. Det samme skal Diddl-koppen, men de små Disney-krusene får stå enda en stund. Hvorfor denne forflytningsiveren? For i dag har jeg kjøpt krus på Søstrene Grene!

Jeg har hatt ett slikt fargesprakende krus i noen uker nå, og jeg blir litt glad av å drikke av det, så nå ville jeg gjøre samlingen litt mer komplett. Jeg hadde ett, kjøpte syv, og sitter igjen med syv. Det ene kruset viste seg å ha en brist, men de kostet bare 12 kroner og 40 øre, og jeg skal jo tross alt samle på Con Gusto OG det er et mønster på disse krusene man gjerne kan bli litt lei etter en tid, så jeg kastet det i søpla og orker ikke ta det tilbake for å klage. Å ha antallet syv (og ikke seks eller åtte) av settet gir dog system- og strukturnerven min litt kløe, men, pytt pytt, det passer jo godt inn i maksimalisme- og kaostilværelsen, gjør det ikke? (Eventuelt tar jeg med den 7. koppen på jobb; vi får se hvor nevrotisk jeg blir.)