Category: Fotoalbumet
Sluttstrek
Jeg liker ikke når man må avslutte Ting Som Fungerer Bra, f.eks. en god samtale, en fin reise, TV-serier, blogger, … ja, også ferier, da! Men en lang og fin ferie fikk en verdig avslutning med en alle tiders helg, det skal sies. Innholdsrik er et lite stikkord. Det har vært vennesammenkomster x flere, det har vært gåtur i regnvær, lefse med Filadelfia og røkelaks og ruccola, sushi, det har vært båttur til Hankø og skjærgården, slitne barn som sovner i båt på vei tilbake til bilen, lange lunsjer, avlevering av barn hos besteforeldre, Inception på kino med tilhørende samtale om filmen først på benk, senere på restaurant med god mat på Aker Brygge. Filmen har havnet svært høyt på topplisten over verdens beste filmer på imdb.com, og om jeg ikke akkurat setter den på topplass på min favorittliste, så scorer den uansett svært høyt. (Når sant skal sies, kjeder enkelte av actionscenene meg. Ikke fordi det blir for kjedelig – ikke for spennende heller – men fordi, tja, kanskje fordi Sulvis egentlig er mer glad i kostymedrama enn i actionfilmer.) Det er en svært fiffig og finurlig film som absolutt anbefales å se – gjerne flere ganger. Men nå er ferien over, og når dette innlegget er publisert, skal jeg pakke jobbsekk og lete frem klær til morgendagen. Og avslutte herligheten med Poirot på NRK.
Mandagstema igjen
Det er lenge siden sist jeg var med på Mandagstema, men siden jeg nå fremdeles suller rundt i (stadig avtakende) feriemodus, tenkte jeg hive meg med denne gangen. Også fordi det var et ord som jeg umiddelbart kunne relatere til ett av feriebildene. Ordet er livsglede. Mitt bidrag er:
Jeg er glad vi står såpass fritt til å velge motiv i disse bildeutfordringene, for dette er kanskje ikke det typiske motivet for “livsglede”. For meg stråler imidlertid dette herlige bildet livsglede på mange måter.
Håper noen forstår hva jeg mener og at jeg ikke blir diskvalifisert. ; )
Søndagsglimt
Ironisk nok er sommerukene den tiden av året jeg baker minst brød (ironisk, fordi det jevnt over er om sommeren man burde ha best tid til å gjøre slikt), og da min venninne i Det lange hvite huset blogget om både brød og kake i går, ble jeg inspirert til å bake kake søte, og påminnet om at det er på tide å bake brød på mer regulær basis igjen – starting today.
Mens brøddeigen hevet, pisket jeg eggedosis og laget kakerøre.
Mens brødene hevet, stekte jeg kaken.
Og prøvesmakte. Kanelkaken var kjempegod – høy og fin og luftig. Brød steker jeg bortimot en time, og siden familien var utendørs, badet, spilte krokket og koste seg, pakket jeg kurven og gikk ut til dem mens brødene sto i ovnen.
De nostalgiske glassflaskene kjøpte jeg i sin tid på Rema 1000 i Trondheim, men har senere sett dem på mange andre butikker. Den ene flasken er med grønne og blå striper, den andre med oransje og gule. I dag brukte jeg den med blå striper til gul saft (selv om jeg helst vil ha gul drikke i flasken med gul-oransje striper, og vann i flasken med blå striper. Rar, jeg?).
Ingen protester lød da jeg brukte det fargeriket duger-til-alt-sjalet som duk på bordet, helte saft i koppene, serverte kakestykker og inviterte til forfriskninger. (Det de burde protestert på var jo i så fall den fullstendige mismatch mellom duk og servietter, kremt.)
Etterpå spilte vi mer krokket. Gid jeg kunne si jeg vant. Denne karen vant heller ikke:
Har De ikke hørt om biljardkrokket, altså?
—
Jeg liker å ha oppskriftene mine nedskrevet i egen blogg, siden jeg gjerne bruker minilaptop som kokebok når jeg baker og lager mat. (Egen blogg har jeg som regel tilgjengelig, men ikke nødvendigvis andres nettsider. ) Oppskriften fant jeg som sagt hos Det lange hvite huset, og jeg kopierer den inn her, med mine justeringer. Når vi er ferdige å flytte, skal jeg finne frem oppskriftsboken min med farmors kanelkakeoppskrift; det eneste jeg mener å huske er at det sto “gjerne surmelk” i hennes oppskrift.
Kanelkake
5 egg og 6 dl sukker piskes til stiv eggedosis.
370 gram smeltet smør blandes i
9 dl hvetemel
5 ts bakepulver
3 ts vaniljesukker
3,7 dl melk
Det tørre blandes og haes i vekselvis med melken.
Gjerdet
I dag har vi vært på tur i vårt favorittområde i den veldig fine kommunen vår, men bildene fra den turen har jeg ennå ikke fått over på PC. Vi er en turglad familie, og på én av sommerens to vestlandsturer dro vi til et av de lokale utsiktspunktene for å beundre det fine tettstedet med fjordarmer, høye fjell og grønne skoger. Dette bildet ble tatt på vei ned derfra; et bilde av en lengtende jente som ville inn og se hva som skjulte seg bak den høye porten. De færreste liker å holdes utenfor, ei heller små jentunger på 2 år.
Jentetur
Jeg og lille frk. snupp har vært på jentetur. Først møtte vi en av Sulvis’ aller, aller beste venninner med datter (og mann, men la gå!), og hadde det etterlengtet koselig i finværet. Etter å ha kjøpt nødvendig turutstyr, ventet lille frk. snupp og Sulvis på bussen på følgende måte:
Med ord i stedet for bilder vil det si:
- Lunsj i parken utenfor Stortinget. Frk. snupp liker ikke sushi, viser det seg. Men det er også det eneste hun ikke liker!
- Tur opp til slottet.
- “Se, der er mamma!” “Nei, vennen, det er Henrik Ibsen!”
- Spasering forbi Pascal og en snarsvipp innom for å kjøpe macaroner.
Søndagstur
Å sitte inne i finværet var ikke noe alternativ i dag heller, selv om det ikke ble det gode strandværet yr.no lovet oss i går. Derfor: Bogstad gård, isspising og saueklapping.
I tillegg til å lage en liten bildemontasje av søndagens mest spennende hendelser, samt det vakre hovedhuset på gården (skulle ønske det var det huset vi har kjøpt!), har jeg lekt meg i Photoshop for å lære meg å legge transparent tekst på bilder. Jeg har jo faktisk klart det til en viss grad, men øvelse gjør tydeligvis mester.
Sommerglimt
Jeg har for første gang i sommer vist kroppen min i bikini. Det skal dere slippe å se bilde av, men jeg beklager at jeg viser dere et “tåbilde på stranden”. Hvorfor? Jo, fordi jeg håper på litt TLC. Det har seg slik at jeg i dag klarte skaffe meg intet mindre enn fire gnagsår på én fot, samt ett blåmerke over mellomfoten. Og alt pga. en lang trilletur i kilehælsandaler som viste seg å ikke være så gode som først antatt.

Forfall-Sulvis: 1-2
Fråtsing i smågodterier er kanskje ikke den beste måten å ivareta kropp og sjel på. Jogging, derimot, er en god måte å holde kropp og mental helse i form. Når man i tillegg tar seg tid til å sitte hos frisøren et par timer med en bok for å få freshet opp farge og frisyre, da ender man med å ha overtaket på forfallet. I alle fall for en stund (noe sier meg at det kommer til å bli en vedvarende kamp i sommer).
På ferie
I dag tidlig sto Sulvis opp klokken 5.30 for å kaste seg gjennom dusjen, smøre en haug brødskiver, og få søvnig snuppe i bilen. Klokken 13 var vi vel installert i feriehuset.
Da hadde vi rukket å ta fly, buss, bil og båt, spist mange brødskiver med prim, og drukket vann og appelsinjuice. Og fått hysterisk anfall fordi vannflasken ikke fikk bli med gjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen, og fordi mammasulvis nektet snuppemor å spise sjokolade på bussen. “Vi” hadde også rukket å bli veldig begeistret over at vognen kom i sin gule pose på bagasjebåndet, og ropt “mere!” da flyet landet.
Også hørt på turen:
- Lillemor, nå skal vi ta bilde og sende til pappa. Smil!
- Nei, takk!
Høfligheten selv. Framleis god helg!
Sånn var den kvelden
MGP på TV, smågodt og tortillachips på bordeet, føttene strak ut, totalnekt på å snakke om oppussing, visning eller jobb på noen som helst måte. Mobiltelefon ved siden av, hyppig SMS-ing (gjerne via mobiloperatørens SMS-tjeneste på nett) med venninne, som også satt hjemme (på feil side av byen) i sin ensomhet. Rolige og kjedelige stikkord, kanskje, men akkurat det jeg trengte i kveld. Alternativet var for øvrig et hyggelig 30-årslag som jeg måtte takke nei til, så jeg har sendt noen tanker til vennegjengen som er samlet rundt jubilanten. Trolig våkner jeg mest opplagt av alle i morgen, og det er jo flott, spesielt siden jeg attpåtil skal i kirken!
God natt, og gratulerer Tyskland. Synd for Didrik, men kjedelige sanger kommer gjerne ikke høyt opp. Da kan man lure på hvorfor Tyrkia ikke kom høyere opp. Makan! Vel blåst, NRK!
Illustrasjonsbilder
I tillegg til å gjøre det som sto på listen, bakte jeg havrekjeks med nøtter og tørkede frukter til dugnadsfolket (inkludert meg). Snadder! Reker og loff er heller ikke verst. Men: Slitsom himmelsprett, selv med bare fem punkter på listen.
Overraskende overraskelse
I dag var en av de dagene der det går i ett fra jeg går inn på jobb klokken 07.50 til jeg går ut 16.30. Jeg er forkjølet og tett og blir sliten bare jeg ser en trapp, men velger likevel å sykle til og fra jobb – det går faktisk raskere enn å reise kollektivt. Selv om jeg gruet meg til å sykle hjem, viste det seg at turen slett ikke var så ille; det er jo rene påskeværet ute! Så der syklet jeg da, mens jeg sang “Timmy, du er kongen, du e’ nummer ein!” (jupp! Jeg har den på hjernen, og der har den vært stuck i flere døgn!), og da jeg nærmet meg hjemmet, begynte jeg å titte meg rundt etter en bitteliten skigåer, ryktene ville nemlig ha det til at det var et miniskirenn rundt stueveggene våre.
Langt bak i bildet over kan man skimte en ørliten skiløper - med hjelper. Lange, tunge dager blir straks bedre av fine sykkelturer i strålende sol, og av varm gjensynsglede hos fremtidige OL-gullvinnere. Og det viste seg at ettermiddagsgledene ikke var over med dette: Jeg låste sykkelen inn i sykkelskur og hentet posten på veien inn. Der lå det en pakke! Til meg! JUHU! Jeg trodde jeg hadde latt det være en godt bevart hemmelighet at jeg ELSKER pakker!? Dobbel-JUHU! Jeg så hvem avsenderen var, og lurte på om det var en gjenglemt bursdagsgave eller noe (det er jo bare en uke siden bursdagsgaven kom fra samme avsender), men dvelte ikke lenger ved den tanken, og rev opp pakken i vill hast mens jeg bakset med sekker og barn og hansker og nøkler. (Tålmodighet er en dyd, har jeg hørt, men jeg vet ikke så mye om slikt.) Selvfølgelig burde jeg ha tatt bilder av pakken som lå inni pakken, samt hilsenen som fulgte med, men det hadde jeg ikke tid til. Jeg måtte samle sammen alt jeg hadde av tålmodighet for å i det hele tatt ta meg tid til å sette yttertøy og sko og barn på plass, og da det var gjort, tok jeg igjen opp den oransje emballasjen. Ja, for det var en oransje pose fra Cubus som var inni pakken jeg fikk, godt surret sammen slik at det ikke var bare-bare å ta seg en snikkikk. På lappen som var teipet på, sto det:
Hei! Da Cubus fikk inn denne, var det første “Supersnillesnuppa” (mitt anonymiserte kallenavn) tenkte: “Sulvis!” Vi ble veldig enige om at denne måtte du ha! Klem fra to trofaste blogglesere “Superdupersnuppa” og “Supersnillesnuppa” (mine anonymiserte kallenavn).
Er det rart jeg ble nysgjerrig? Jeg skjønte jo såpass at det var et klesplagg – kanskje en fin topp, pga. min iver når det gjelder garderobeblogging? Jeg så allerede for meg kveldens bloggpost, og skrev allerede de første linjene for meg selv i mentalbloggen. Nå var virkelig all tålmodighet borte, og jeg flerret opp det som gjensto av plast og papir, og jeg holdt overraskelsen opp foran meg, tittet, tittet en gang til, leste, og lo. Høyt. Og lenge. Og her er altså blogginnlegget, litt annerledes enn jeg først så for meg i hodet mitt, men likefullt et blogginnlegg. Dette er Sulvis i et nøtteskall. Cheers!
Ferieoppsummering
Og for de av dere som måtte lure: Her kommer bilder av og stikkord for ferien i Sulvistan:
Majoriteten av planene som ble lagt for en drøy uke siden, utgikk med høye kneløft siden yngstebarnet var sykt fra tirsdag til lørdag (og måtte være inne nesten hele søndag); og pulktur, svømmehall, brunsj, middag og …, ja, det meste, kunne vi bare drømme om. Men ferien var fin likevel, og OL-sendingene på NRK reddet hver kveld. Nå er OL over, og det er nesten litt trist. Hver gang Norge gjør det bra i de ulike grenene, sitter Sulvis der og griner og er så stolt, så stolt. Hva skal jeg gjøre nå som OL er over? Må jeg aktivisere meg selv nå, helt plutselig!?













